Slik vektoriserer du en logo

Hver piksel i kilden er informasjon sporingen kan bruke, og et logo trukket ut fra en nettside har svært få av dem. Bruk to minutter på å lete etter en større versjon før du konverterer: favicon-mappen på kundens nettsted, en gammel PDF-faktura eller presentasjon (åpne den og eksporter logoen i 300 dpi — den kan allerede være vektor), en trykket brosjyre du kan skanne, eller e-postsignaturen til noen som har jobbet der lenge.

Hvis en JPG på 200 piksler virkelig er alt som finnes, kan du konvertere den likevel, men regn med å rydde opp. I den størrelsen har bokstavformene ingen skarpe kanter igjen å finne — hver grense er en overgang på to eller tre pikslers bredde — og sporingen gjengir den mykheten trofast som litt ujevne kurver.

En JPG har én ekstra problemkilde som en PNG ikke har: komprimeringsartefakter. Den firkantede haloen rundt kontrastrike kanter er usynlig ved et øyekast, men tydelig for en kantdetektor, som tolker den som detalj og sporer den. Hvis kilden er en JPG lagret i lav kvalitet, er denne kanten det største som står mellom deg og et rent resultat.

Et logo i to farger bør komme tilbake som to jevne fyll. Åpne resultatet i Illustrator, Inkscape, Affinity eller Figma og se hvor mange distinkte former det faktisk inneholder. Denne ene sjekken fanger nesten alle problemer verdt å fange: Hvis et flatt marineblått ordmerke har kommet frem som elleve nesten identiske blåtoner, hadde kilden komprimeringsstøy eller en myk skygge, og alt nedstrøms — omfarging, separasjoner, trykkeriets plater — blir en kamp.

Når fyllene er riktige i antall, men feil i verdi, er det forventet og enkelt. Sporingen sampler det som faktisk finnes i bildet, altså det som JPG-komprimeringen og skjermbildets fargeprofil etterlot — en merkevares #003C71 kommer tilbake som #023E70. Velg hvert fyll og sett den ekte hex- eller Pantone-verdien for hånd. To minutter, og det er forskjellen på et logo som stemmer med merkevarehåndboken og et som nesten gjør det.

Sporede bokstavformer blir aldri like gode som den ekte fonten. De er nær — ofte så nær at ingen legger merke til det på et visittkort — men i plakatstørrelse er forskjellen mellom en ekte kurve og en sporet tilnærming av en akkurat der øyet går. Stammene svajer en brøkdel av en millimeter, terminalene avrundes, og avstanden er frossen til det kildebildet hadde.

Identifiser derfor skrifttypen og sett teksten skikkelig. WhatTheFont, Font Squirrels Matcherator og Adobes egen fontgjenkjenning navngir de fleste kommersielle skrifter fra et rent utklipp. Vektoriser deretter bare symbolet eller monogrammet, og sett ordmerket som ekte tekst ved siden av — det betyr også at logoen kan settes opp igjen i en annen størrelse eller med annen sperring senere, uten å gjøre noe om.

Hvis skriften ikke lar seg identifisere, er spesiallaget eller kraftig endret, sporer du bokstavene også og bruker tiden på de to eller tre bokstavene som bærer mest. Ingen gransker en liten ”n”; alle ser på versalen.

SVG er det du får, og til nesten alle bruksområder er det det du vil ha. Alle aktuelle designverktøy importerer formatet, nettlesere gjengir det innebygd, skjæreprogramvare tar imot det, og det er et tekstformat du kan åpne og lese hvis du noen gang trenger å vite hva som faktisk er i filen.

Det du ikke får, er EPS, PDF, DXF eller AI. Det finnes ingen konverterer for noen av dem i løpet, og en forespørsel om dem avvises i API-et i stedet for å bli godtatt og stille feile senere.

Det betyr noe i nøyaktig én situasjon: et eldre silketrykk- eller skiltverksted der RIP-en er eldre enn SVG og ber om EPS ved navn. Åpne SVG-en i Illustrator, Inkscape eller Affinity og lagre filen de ber om — det er ett tastetrykk på de samme banene, og det er et steg redigeringsprogrammet ditt gjør bedre enn en konverteringstjeneste ville gjort.